Sett bort ifra den gjensidige forkjærligheten for kreativ kunst, kunne disse to unge kvinnenes opplevelser av hørselstap ikke være mer forskjellige.
«Alt som har å gjøre med kreativ kunst, gjør meg glad!» sier nitten år gamle Tallula Bourne, som bor på nordkysten av New South Wales. «Jeg elsker at jeg kan flytte grensene, og oppdager at jeg stadig blir bedre og sterkere når det gjelder alt jeg kan gjøre.»
Gjennom hele videregående dreide livet til Tallula seg om drama-, dans- og musikktimer samt fotografering. Hun ble plukket ut blant rundt 4000 regionale skoleelever til å motta et prestisjefylt stipend, og har opptrådt i flere lokale kabareter og deltatt på musikkfestivaler som soloartist og medlem av et tegnsangkor.
Nå, som en del av Sprung Integrated Dance Theatre – en ideell samfunnsorganisasjon som tilbyr dans- og teaterverksteder for personer med nedsatt funksjonsevne – er det beste Tallula vet å gjøre i helger og ferier, å danse som gateartist på lokale markeder.
Som prosjekt i fordypningsfaget fotografering produserte Tallula en kortfilm kalt «Stillness and Sound» (Stillhet og lyd), som fortalte om hennes erfaringer rundt hørselstap og livet på skolen frem til dagens opptredener som gateartist.
«Jeg ville lære folk å takle meg [som en døv person] og å opplyse samfunnet i tillegg», sier hun.
Selv om hun iblant følte at hørselstapet isolerte henne, gjorde Tallulas opplevelse på skolen at hun så lyst på livet. Derimot syntes Nese Sirikis (på bildet øverst i artikkelen) at livet på skolen i Sydneys vestlige forsteder var spesielt vanskelig. Mobbere begynte å bryte ned selvtilliten hennes, og etter hvert som hun ble eldre, gjorde de konstante angrepene henne svært ulykkelig og engstelig.
«Jentene pleide å mobbe meg fordi jeg var annerledes. Jeg følte meg veldig utenfor og ensom», sier tenåringen, som fikk sitt første implantat som toåring og deretter da hun var fem år.
Nese har også brukt sine kreative talenter til å fortelle historien sin, og ble en ivrig kunststudent det siste året på videregående.
«Jeg lagde tre verk om Cochlear for å lære klassen min om erfaringene mine med implantater og hvordan det er å være døv», sier Nese. Hun bestemte seg for å bruke kunst for å dele det gode og det dårlige ved hørselstapet sitt.
Tiptyket bak henne har hun laget for å beskrive lydene hun hører. Den første ruten, med tittelen Explosion (Eksplosjon), viser lyd som lav og høy når hun har på seg begge prosessorene. Lydene skildres med fargene rødt, gult og hvitt.
Den midterste ruten, med tittelen Halfway (Halvveis), er farge på den ene siden og svart og hvitt på den andre, noe som fanger stillheten på den ene siden når du kun bruker én prosessor.
Den siste, monotone ruten, med tittelen Silence (Stillhet), formidler en verden uten lyd ved å bruke fargevalget svart, blått og grått.
Et andre maleri, et selvportrett, er spesielt rørende. Nese har malt seg selv i profil, iført sin tidligere Cochlear™ Nucleus® 6-lydprosessor, mot en marmorbakgrunn som representerer depresjon. En gul hjerteslaglinje representerer engsteligheten hennes.
«Det er min måte å skildre hvordan jeg opplevde det å bli mobbet på», forklarer Nese.
Å avdekke sine følelsesmessige opplevelser gjennom kunstverkene har økt Neses selvtillit og ført til at hun er fornøyd med den hun er: «Det har gjort meg til en unik person i stedet for en vanlig jente».
I kortfilmen sin sier Tallula det samme: «Jeg lever i stillhet og i lyd, og det gjør livet mitt desto mer innholdsrikt og fullkomment».
