Ménières sykdom i kombinasjon med en infeksjon førte til at Rob Beenders ikke bare mistet hørselen, men også balansen. Takket være cochleaimplantatet hører han igjen, men uten det kunne han ikke ha fått tilbake den fysiske formen. Rob, som nå jobber for Cochlear i Belgia, forteller oss hvordan kombinasjonen av et cochleaimplantat og løping har hjulpet ham å komme seg.
Jeg har løpt siden jeg var 25 år, og før hørselstapet løp jeg regelmessig 40–50 km hver uke. I 2016 var jeg veldig stolt over å fullføre mitt tredje maraton, og jeg hadde allerede peilet meg inn på mitt fjerde. Men det var da Ménières sykdom, sammen med en infeksjon, stjal hørselen og dessuten balansen min.
De som har hatt Ménières sykdom kan fortelle at tap av balansen er like svekkende som hørselstap. Det er ingen overdrivelse å si at jeg knapt klarte å sette den ene foten foran den andre. Hvis du tilføyer isolasjonen som hørselstap medfører, er det ikke rart at mange velger å holde seg i sikkerhet innendørs. For meg var det imidlertid aldri et alternativ. Løping er terapi for meg, og det er spesielt bra for den mentale helsen.
Med et cochleaimplantat var jeg i stand til å begynne å løpe igjen
Da jeg fikk Cochlear™ Nucleus® 7-systemet i 2018, kunne jeg nok en gang høre verden omkring meg, og det fikk meg til å føle meg trygg nok til å komme i gang med løpingen igjen. Jeg måtte likevel jobbe med balansen. I begynnelsen brukte jeg all min mentale energi bare på å gå. Jeg måtte overvinne frykten for å snuble eller falle før jeg kunne løpe. Hver gang jeg gjorde det – selv om det var utmattende – følte jeg meg imidlertid sterkere og mer selvsikker.
Løpingen min har på mange måter vært som en rehabilitering for et cochleaimplantat, når vi må høre på ting som ikke er enkle for å forbedre hørselen. Å gå, og etter hvert å løpe, var vanskelig som følge av den dårlige balansen min. Det var imidlertid nettopp det jeg måte gjøre for å gjenvinne balansen. Etter at jeg innså det, gikk det kun oppover.
Fra jeg fikk cochleaimplantatet tok det omkring 4–5 måneder før jeg kunne løpe lange avstander igjen. Jeg liker å løpe alene, men iblant løper jeg med mannen eller tvillingbroren min. Jeg liker at vi enkelt kan føre en samtale, og jeg hører dem tydelig. For å være ærlig glemmer jeg stort sett at jeg bruker et cochleaimplantat.
Utfordre meg selv (og andre mennesker!)
Jeg hadde håpet å nå ambisjonen om et fjerde maraton i oktober i år. Det var en personlig utfordring jeg gledet meg til. Dessverre har arrangementet blitt avlyst, men jeg har funnet et alternativ. Jeg konkurrerer på løpeappen Strava med to kolleger i Cochlear. Vi utfordrer hverandre til å løpe raskere eller lengre, og jeg kan love deg at konkurransen blir ganske hard! Jeg vil gjerne starte en internasjonal løpegruppe på Strava med flere av kollegene mine over hele verden.
Noen liker å lytte til musikk mens de løper, men jeg foretrekker lydene fra naturen. Fuglesang er avslappende og terapeutisk. Dessuten føler jeg meg tryggere når jeg vet at jeg kan høre trafikken og andre som løper eller sykler rundt meg. Jeg er absolutt mer bevisst på hvor viktig det er for personlig sikkerhet, etter å ha vært uten det en stund.
Direkte lydoverføring – du forstår det først når du opplever det
Noen ganger, som når jeg er i et fly, er direkte lydoverføring fantastisk. Jeg sitter der og lytter til musikk eller ser på en film … og når jeg forklarer noen at jeg kan lytte direkte i hodet mitt, er ansiktsuttrykket deres ubetalelig. Direkte lydoverføring er ikke noe som kan beskrives til noen med normal hørsel eller noen som har en eldre lydprosessor og ikke har opplevd det. Det er utrolig frigjørende. Hvis du bruker et cochleaimplantat og har muligheten til å oppgradere til Nucleus 7, gjør dette alene det verdt det.
Endrede oppfatninger
Hvis jeg kunne vifte med en tryllestav, ville jeg ha endret måten folk oppfatter hørselsimplantater på. Eller det jeg mener er at jeg ville ha gjort sånn at de ikke merker dem lenger – akkurat som vi ikke egentlig merker hvilke sko du har på føttene, om du bruker briller eller en hatt som dekker den blanke issen din.
Du sier ikke «Jeg kan ikke løpe fordi jeg bruker briller» eller «Jeg kan ikke drive med fjellklatring fordi jeg har mistet håret». Du skal heller ikke la deg begrense av å bruke et cochleaimplantat. God helse er så viktig, og du kan virkelig fortsette med idretten du elsker selv om du bruker et cochleaimplantat.
Derfor dekker jeg aldri til mitt. Jeg er stolt av å bruke det. Bevisstheten om løsningen er altfor lav, ikke bare generelt, men også blant folk med hørselstap. Dessverre later det til at selv fagfolk kun tenker på dette i form av tall og audiogrammer. De innser eller forstår ikke nødvendigvis hva et cochleaimplantat betyr for noens livskvalitet.
Kunnskapen min kan hjelpe andre.
Derfor føler jeg at jeg har et ansvar for å dele erfaringen og kunnskapen min i et forsøk på å hjelpe andre mennesker. Hvis cochleaimplantatet mitt er synlig og en annen løper spør meg om det, kan jeg fortelle vedkommende om det. Hvem vet, kanskje han eller hun selv vil miste hørselen en gang i fremtiden. Da håper jeg at vedkommende husker meg og beholder løpeskoene, slik at han eller hun en dag kan komme seg ut igjen og løpe med sitt eget cochleaimplantat.
